Les svar på ofte stilte spørsmål

For deg som søker mer utfyllende informasjon om kilder til elektromagnetisk stråling anbefaler vi at du, etter å ha lest gjennom nedenforstående spørsmål og svar, leser videre under menyen STRÅLING OG BESKYTTELSE. Under KUNNSKAPSBASE finner du filmklipp og lenker til videre lesning.

Det er jo det vi tror, men dessverre er det ikke slik. Statens strålevern er norsk fagmyndighet for elektromagnetisk stråling, og de lener seg til International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP), en privat, tysk stiftelse der alle deltakerne har tett tilknytning til mobil- eller elektronikkbransjen. Se gjerne Brennpunkt-episoden: «En strålende dag» for mer utfyllende informasjon om ICNIRP. Det er ICNIRP som gir råd til World Health Organization (WHO) om hvilke stråleverdier som er «trygge».

Alle nivåer i forvaltningen i Norge lener seg til Statens strålevern. Da det var interpellasjon i Stortinget om temaet, satt Statens strålevern «ringside» og hvisket helseministeren i øret om hva han skulle svare. Til tross for tusenvis av forskningsstudier som viser helseskader, en mengde internasjonalt anerkjente forskere og flere tusen leger som advarer og utallige mennesker som rapporterer om plager og helseskader fra elektromagnetisk stråling, gjør myndighetene alarmerende lite for å beskytte den norske befolkningen.

El-overfølsomhet/allergi er en tilstand som bygger seg opp over lengre tid og eksponering, men på samme måte som noen mennesker får akutte helseplager av å konsumere nøtter, melkeprodukter eller gluten er andre ekstra følsomme for elektromagnetisk stråling. Helseplagene kommer i form av bl.a. hodepine, søvnproblemer, tåkete syn og humørsvingninger, ganske tidlig etter at eksponeringen starter. Hvis de i tillegg evner å mistenke strålingen som problemkilden har de mulighet til å beskytte seg mot vedvarende eksponering. Andre merker ikke effekter fra strålingen, eller mistenker ikke strålingen som problemet, før alvorlig sykdom oppstår.

Noen mennesker røyker «hele» livet og dør en naturlig død i høy alder, mens andre får lungekreft av passiv røyking og dør i ung alder. Tobakksrøyking og elektromagnetisk stråling er helseskadelig for alle, men utfallet av eksponeringen påvirkes av flere faktorer, slik som mental helse, kosthold, fysisk aktivitetsnivå og gener.

Erfaring tilsier at mange av de som har blitt el-overfølsomme/allergiske har blitt det etter en «overdose». Det kan være på grunn av en ekstra lang mobilsamtale, eller en bolig eller arbeidsplass nær en mobilmast, en innebygget transformator eller en høyspentledning.

Det er ikke så lett å vite, så det beste er å måle på stedet. Det kan være mange strålekilder, innendørs og utendørs, og i mange tilfeller kan egne, innvendige kilder avgi mer stråling enn de utvendige. For å sjekke om det er mobilmaster i nærheten kan du gå til finnsenderen.no. Denne tjenesten er imidlertid ikke oppdatert til å vise alle stråleinnretninger.

Du kan ta det opp med FAU og/eller skolens rektor. Deretter bør det måles for å se om senderne har retning mot skolen slik at det fører til for høye stråleverdier på skolens område. Spør gjerne Folkets Strålevern om råd basert på de målingene som blir utført.

Bruk tekstmelding så mye som mulig, og hvis du må ringe bør du bruke høyttalerfunksjonen slik at du kan plassere telefonen lengst mulig unna kroppen under samtalen. Du kan bruke et håndfrisett, men det er viktig at dette ikke er en slik trådløs innretning som plasseres rundt øret (blåtann/bluetooth), eller typen med ledning helt opp til ørepluggene. Denne er å anbefale over blåtann, men det beste er å bruke en med «luftrør». Denne fungerer på samme måten som stetoskopet leger bruker for å lytte på kroppen. Søk på internett etter «air tube headset».

Folkets Strålevern anbefaler å begrense bruken så mye som mulig. Det beste er å ha telefonen avslått (evt. flymodus), og heller skru den på når du faktisk trenger å formidle en beskjed. De fleste mottar ikke samtaler mens de sover så det bør være en selvfølge at du skrur telefonen av om natten. Skulle det ved spesielle anledninger være nødvendig (fødsel, ulykke, døgnvakt, osv.), kan du heller skru opp lydstyrken slik at telefonen kan plasseres så langt borte fra sengen som mulig, helst i et annet rom.

Barn, tenåringer, gravide og personer med nedsatt eller utsatt helse frarådes bruk av mobiltelefon med mindre liv står på spill.

Hvis du behandler mobiltelefonen som det «giftige avfallet» den er, blir det en selvfølge at du plasserer den så langt borte fra kroppen din du kan i de periodene du absolutt må være tilgjengelig.

Nei; verre! De fleste trådløse telefoner er av typen Digital Enhanced Cordless Telecommunications (DECT), og de stråler konstant når baseenheten er koblet til strøm. Du blir derfor eksponert for stråling fra telefonen, og enda mer fra basestasjonen som fungerer som den trådløse telefonens innendørs mobilmast. Det er mulig å kjøpe trådløs telefon som stråler mindre ved samtaler, og som er strålefri når den ikke er i bruk. Søk etter «ECO DECT» og «ECO DECT Plus». Elkjøp selger telefoner med betegnelsen: «strålefri ECO Mode Plus». Spør i butikken og sjekk bruksanvisningen nøye slik at du ikke kjøper feil. Har du måleapparat kan du måle strålenivået når du tester den hjemme, og benytte deg av 30 dagers åpent kjøp hvis du er misfornøyd.

Folkets Strålevern anbefaler uansett å bytte til kablet hjemmetelefon. Lever din trådløse telefon til en godkjent oppsamlingsplass (Elkjøp, o.l.).

Det første og viktigste er å skru av PC-ens funksjon for å koble til trådløse nettverk. Deretter kobler du til internett med kabel. Dette sørger for at PC-en stopper å søke etter trådløse nett i nærheten, og du har dermed eliminert den mest skadelige strålekilden. Hvis du bruker en stasjonær PC, holder du naturlig en viss avstand til skjerm og harddisk (jo lengre avstand, jo bedre). Bruker du en bærbar PC, bør denne plasseres og brukes som en stasjonær. Å plassere den på fanget er (ironisk nok) av mange årsaker ikke å anbefale. For det første er avstand din venn, og for det andre utsetter du nakken og ryggen din for en fremoverbøyd og belastende positur. Husk også å bruke kablet mus og tastatur.

En god beskrivelse og forslag til brev du kan sende finner du på bloggen til Einar Flydal.

Denne siden har en bra veiledning.

Når det kommer til hvilke forskningsstudier en kan stole på, er det flere faktorer som spiller inn. Siden ca. 75 % av studier finansiert av mobilindustrien ikke finner noen skadelige effekter er det spesielt viktig å se på hvem som finansierer det aktuelle prosjektet. Interessekonflikter i forskningsprosjekt er et problem i seg selv, men denne farlig/ufarlig-problematikken havner litt på sidelinjen når du forstår følgende:

Når vi snakker om forskningseffekter, deles studiene i tre kategorier: studier som viser effekt; studier som ikke viser effekt; studier som replikerer de som viste effekt. Problemer oppstår når studier som ikke viser effekt blir brukt som en motvekt til de som viser effekt. Med en slik flertallet-vinner-tankegang er det enkelt å produsere studie etter studie som ikke viser noe – og det er nettopp det som blir gjort.

Det eneste studier som ikke viser noe kan brukes til, er at de ikke viser noe. For de som ikke kjenner til vitenskapsteori – eller i det minste ikke forstår den forrige setningen – fungerer denne flertallet-vinner-taktikken utmerket til å skape forvirring. Mange godtroende nordmenn stoler blindt på at «noen i Staten» alltid passer på dem, uten å tenke på at Staten jo består av individer med de samme potensielle menneskelige begrensningene som alle andre.

IARCs klassifisering av radiofrekvente elektromagnetiske felt som «muligens kreftfremkallende for mennesker» (klasse 2B), ble, som forventet, møtt med mye motstand. Mange hevder at IARCs klassifisering er uproblematisk; det er ingenting å bekymre seg for, siden kaffe, sylteagurk og snekkerarbeid har samme klassifisering. Du kan trygt si at en slik oppfatning vitner om manglende kunnskap og/eller misforståelser. Lennart Hardell forklarer følgende, i sin rapport for European Environment Agency (EEA):

IARC evaluates the hazard from potential carcinogens, i.e., ‘an agent that is capable of causing cancer under some circumstances’, while a cancer risk is an estimate of the carcinogenic effects expected from an exposure to a cancer hazard. The IARC monographs are an exercise in evaluating cancer hazards, despite the historical presence of the word ‘risks’ in the title.

IARC has categorised nearly 1000 potentially carcinogenic hazardous agents, that it has studied over the last 40 years, into 5 classifications. These are differentiated by different strengths of evidence. In descending order of strengths of evidence they are: Group 1, which are ‘established’ human carcinogens, such as asbestos, diesel engine exhaust, tobacco, and X-rays (108 agents); Group 2A, which are probable carcinogens, such as perchloroethylene (64 agents); Group 2B, which are possible carcinogens, such as other traffic fumes, lead, DDT and now radiofrequency electromagnetic fields, including mobile phones (272 agents); Group 3, where the agent is not classifiable because the evidence is inadequate and does not permit another classification (508 agents); and Group 4, where the agent is probably not carcinogenic to humans, based on fairly strong evidence against a cancer effect in both humans and animals (1 agent) (IARC, 2012).

It may be helpful to clarify the meaning of the particularly contentious groups, i.e., 2A and 2B.

IARC chooses 3 main different strengths of evidence when it is evaluating the different types of cancer evidence that may be available. The evidence evaluated comes mainly from humans; from animals; and from consideration of the biological mechanisms for cancer causation: this last can provide understanding about how carcinogens cause cancer, in contrast to whether they cause cancer.

The main strengths of evidence groups used by IARC are: ‘sufficient’, ‘limited’, and ‘inadequate’. For example, while Group 1 consists of those agents where there is ‘sufficient evidence of carcinogenicity’ in humans; Group 2A includes those agents where there is ‘limited evidence of cancer in humans’ but ‘sufficient evidence of cancer in animals’; and Group 2B, which is the radiofrequency EMF category, is those agents where there is ‘limited evidence of cancer in humans and less than sufficient evidence in animals’ and where ‘chance, bias or confounding cannot be ruled out with reasonable confidence’. ‘Evidence suggesting lack of carcinogenicity’ is used for Group 4 (IARC, 2006, p. 19–20).

Different agents in the same classification group are evaluated on the basis of very different kinds of evidence and exposure conditions that are specific for each substance. Some 2B agents will be at the lower end of the probability range, others will be close to the nearly one in two probability and the rest are somewhere in between, depending on their very specific characteristics. By loosely lumping together several randomly chosen carcinogens from the 271 in Group 2B such as dry cleaning fumes and coffee, which invites comparison to mobile phones, journalists and others help to complicate the already difficult discussion about the likelihood of cancer risks. Each agent needs to be considered on its own evidence.